Ansatte
Vennskap i barnehagen
    ( 07/01/2018 )
    Innhold levert av BarnehageForum , av: Morten Solheim
    Boklansering: Anne Greve lanserte torsdag sin nye bok Vennskap mellom små barn i barnehagen.
    Last ned Word dokument Last ned word dokument
    Last ned PDF Last ned PDF (god for utskrift)

    Lanseringen foregikk i i Bokstuas lokaler på Bislett.
    Foto: Morten Solheim og Klausine Røtnes

    Kun de menneskene som inngår i et vennskap, vet hvor verdifullt vennskapet er!

    - Anne har gjort det viktige arbeidet det er, å skrive sin doktorgrad om til en fagbok. Klausine Røtnes berømmer på vegne av Pedagogisk Forum, Anne Greve for hennes innsats med å gi sitt forskningsarbeid tilbake til praksisfeltet. Torsdag var det boklansering av hennes nye bok Vennskap mellom små barn i barnehagen i Bokstuas lokaler på Bislett. Røtnes peker på noe viktig: Å publisere forskningsarbeid i et tilgjengelig format, er svært viktig i en tid hvor barnehagens kvalitet og innhold til stadighet er gjenstand for offentlig debatt. Barnehageforum har intervjuet Anne Greve om hennes nye bok og om vennskap mellom de minste.

    - Vennskap mellom små barn i barnehagen er tittelen på den nye boken din. Mener du vennskap er et område det bør fokuseres mer på i barnehager?

    Jeg tror nok at vennskap er et tema som det allerede fokuseres mye på i barnehager – i hvert fall har jeg ennå ikke støtt på en barnehage som sier at de ikke legger vekt på vennskap. Men både ut fra egen erfaring som pedagogisk leder og ut fra tilbakemeldinger jeg har fått fra foreldre og barnehageansatte, tror jeg det er behov for mer kunnskap om hvordan de voksne i barnehagen kan legge til rette for og støtte vennskapsrelasjonene – kanskje særlig blant de yngste.

    - Din bok bygger på din doktorgradsavhandling Vennskap mellom to-åringer i barnehagen. Hva vil du trekke fram som de viktigste funnene i denne avhandlingen?

    Det er flere ting: For det første at vennskap mellom toåringer er like verdifullt i barnas liv som vennskap mellom eldre barn og voksne. Det har vært et tankekors for meg at vi voksne, meg selv inkludert, har en tendens til å vurdere barns ulike vennskap som "gode" eller "verdifulle" – og motsatt "ikke så gode" og "ikke så verdifulle". Dette tror jeg henger sammen med en tenkning ut fra utviklingspsykologi, der for eksempel rollelek blir ansett som mer avansert eller "verdifullt" for barns utvikling enn bare det å løpe frem og tilbake eller base i putene. Dermed kan man lett komme til å trekke den slutningen at to venner som leker mest rollelek sammen, har et mer "verdifullt" vennskap enn to venner som bare løper rundt eller hopper i sofaen. Jeg mener min studie viser at det ikke er mulig for en utenforstående å vurdere hvor verdifullt et vennskap er. Det er det bare de som inngår i vennskapet som kan gjøre.

    For det andre er det blitt tydelig for meg at hver vennskapsrelasjon er unik og uerstattelig. Hvis et barn mister en venn, for eksempel fordi barna blir plassert på hver sin avdeling, hjelper det ikke nødvendigvis å få en ny venn. Dette er fordi det nye vennskapet vil være et helt annet vennskap og ikke en erstatning for det som har gått tapt.

    En tredje ting er at min forskning klart tilbakeviser det synspunktet som mange kanskje fremdeles har, om at det er tilfeldig hvem små barn velger å leke med. Barna jeg har observert viser helt klare preferanser for hvem de ønsker å være sammen med. To-åringer vil først og fremst være sammen med vennen eller vennene sine, og ikke slik jeg lærte da jeg tok min førskolelærerutdanning på begynnelsen av 80-tallet, at små barn først og fremst er opptatt av aktiviteten og leketøyet, og at de bare leker med de barna som tilfeldigvis er i nærheten og holder på med den samme aktiviteten. Studien viser også at barn ikke bare velger å leke med dem de liker, men at de også tilpasser seg til hverandre og utvikler måter å være sammen på ut fra hvem de er sammen med.

    - I hvilken grad synes du Rammeplanen for barnehager får frem viktigheten av vennskap, også blant de minste barna?

    Med den nye rammeplanen er det første gang at vennskap blir nevnt spesielt i et sentralt styringsdokument. Slik sett er det en stor forbedring fra tidligere. Men det er veldig lite det står om vennskap, og det blir ikke godt nok understreket at vennskap er viktig også i de yngste barnas liv. Vennskap blir gjerne sett på som et middel for å oppnå noe annet: trivsel, økt læring og utvikling av sosial kompetanse. Dette er jo i og for seg både riktig og viktig, men vennskapet som egenverdi i barns (og voksnes) liv, kunne nok vært poengtert ennå mer.

    - Yter Rammeplanen rettferdighet ovenfor små barns vennskapskompetanser?

    Noe av den kritikken som har vært reist mot rammeplanen er vel at den generelt sett sier for lite om de yngste barna. Jeg har et litt ambivalent forhold til det. På den ene siden tenker jeg at også de yngste barna er barn, og at vi kanskje gjør dem en bjørnetjeneste ved hele tiden å trekke dem frem som en særegen gruppe. Jeg syntes for eksempel det var slående hvor mange likhetstrekk det tross alt er mellom vennskap blant de yngste og de vennskapsrelasjonene jeg selv er en del av. Vi har nok ulike interesser og gjør ulike ting sammen med vennene våre ut fra om man er to år eller 50, men de ulike sidene ved vennskap, det som gjør at man kan kalle det et vennskap, er det samme. På en annen side er det klart at akkurat denne aldersgruppen fortjener å få et spesielt fokus, fordi vi har hatt så lite kunnskap om de yngste. Fremdeles er det nok et utbredt syn at så små barn ikke inngår"virkelige" vennskap. Slik sett kunne nok rammeplanen ha bidratt i sterke grad til å fremheve små barns vennskapskompetanser.

    - Hvorfor bør boken din leses av barnehagefolk?

    Fordi det fremdeles foregår så mye i barnehagen som dessverre kan være en trussel mot barns vennskapsrelasjoner. Jeg tror dette i stor grad skyldes mangel på bevissthet om hvor viktig vennskap er i barns liv.

    Som eksempel kan jeg nevne ulike måter å organisere hverdagen på: Når barna ankommer barnehagen om morgenen og blir bedt om å velge hvilket rom de ønsker å være på, kan det oppstå uheldige situasjoner. En som kommer litt sent i barnehagen kan da risikere at det rommet hvor vennen befinner seg, dessverre er "fullt". Slike løsninger er ugunstige med tanke på å bygge opp vennskapsrelasjoner. For de fleste barn tror jeg det er vennen(e) som er det viktigste og ikke aktiviteten.

    Jeg har dessverre også hørt om mange eksempler der venner blir delt som et resultat av omstruktureringer i barnehagen, eller som en følge av at barna skal flytte fra "liten" til "stor" avdeling. Her tror jeg ofte de voksnes logikk (omtrent jevn fordeling av både kjønn og alder i gruppene) veier tyngre enn hensynet til barnas vennskap.

    En tredje faktor kan være barnehagens regler. Jeg har i materialet mitt sett eksempler på at barn som er i ferd med å etablere et vennskap, har blitt stoppet i sitt samspill fordi det de har holdt på med har vært et brudd på barnehagens regler. Hvis dette da dreier seg om at de har kastet sne på hverandre, som er et av eksemplene fra boken, tenker jeg at den voksne i barnehagen må spørre seg selv om hva som er viktigst: at barna får fortsette en morsom aktivitet, eller at reglene i barnehagen skal følges slavisk. Det er neppe noen reell fare for at noen skal skade seg ved at en to-åring "kaster" sne.

    Til slutt håper jeg jo at boken kan være en inspirasjon til videre arbeid med alt det fantastisk flotte som barnehagene allerede gjør med hensyn til små barns vennskap. For det er mye viktig som foregår i barnehagene på dette området allerede.

     

    Boken Vennskap mellom små barn i barnehagen kan kjøpes i Barnehagebutikken